Siden forrige album, det prisvinnende «Nattseileren», har det skjedd mye for bergensbandet Hjerteslag. Medlemmer har falt fra, nye har kommet til, men Robert Eidevik, hans stemme og hans låtunivers står fortsatt som det bærende elementet.

De to singlene som har blitt sluppet i forkant fra albumet har, på hver sin måte vist at Hjerteslag anno 2022 er en sultent, potent og ikke minst låtsterk årgang. Der breiale «Fuck Sommeren» var listet på NRK P3 gjennom hele sommeren, har den sylskarpe åpningslåten «Som Ringer i vannet» også allerede rukket å bli spillelistet hos flere norske radiokanaler.



Men det er et album med stor A, dette her. «Tyvens Dagbok» er et oppkomme av meloditeft, lyrisk inspirasjon og et band som gir Eideviks låter musikalske muskler man aldri tidligere har hørt før i bandets historie.

Den latterlig fengende «Suzanne» med sine oppløftende refrenger føyer seg pent inn i rekken av Hjerteslags arkiv av norske rock-klassikere. Og den grandiose, men bittersøte «På Perrongen» er muligens den flotteste og mest poetiske låten Eidevik noensinne har skrevet.

Det gis også plass til den etter hvert mye omtalte utskiftningen av medlemmer, som Eidevik hudløst adresserer i «Post 5071». På dansbare og spretne «Discolamper» og «Balkongen» spiller gjengen opp til fest, før Eidevik kanaliserer sin indre Håkan Hellström på «Fluktplaner», en låt hvis refreng er som skapt for å adopteres og synges av et fullsatt Brann stadion.

Albumet rundes av med to rockere, i form av «Storms Gate» og «Splint», som med sine bredbente riff og store refrenger setter to bunnsolide utropstegn i stedet for punktum for det som har blitt en triumfferd av et comeback-album.

For tredjeplata «Nattseileren» vant vokalist Robert Eidevik TONOs prestisjetunge Edvard-pris for sine tekster.
- I de siste tre årene har jeg satt penn til papir og laget historier om de siste års oppturer og nedturer. Jeg har prøvd å binde sammen tekstuniverset på Tyvens Dagbok rundt virkelige hendelser, følelser og erfaringer. Tyvens Dagbok er historien om årene midt imellom – fra kjærlighetssorg og fram til ny forelskelse. Fra tap til håp - og alle tankene man gjør seg underveis. Albumet er min reise frem og tilbake i tid, helt fram til den siste oppsummerende sangen – Splint – hvor jeg synger og reflekterer rundt min taterslekt.



Fra start til slutt oser nemlig «Tyvens Dagbok» av spilleglede, energi og besluttsomhet. Hjerteslags fjerde album er utvilsomt det som har hatt den trangeste fødselen så langt i bandets historie. Men det er som kjent i sprekkene at lyset kommer inn.